Bitt av utforsykkelbasillen

I Hafjell Bike Park er det nedoverbakker som gjelder. GD var med daglig leder Snorre Pedersen på hjul ned bakkene.

GD-journalisten Håvard Rønning har vært på besøk i Hafjell Bike Park og denne artikkelen stå første gang på trykk i GD 30. juli 2012, og på avisen sin nettside samme dag, med video fra turen i Hafjell. Tekst: Håvard Rønning foto: Silje Rindal

- Styret sitter godt skrudd fast, så du trenger ikke holde det på plass.

Snorre Pedersen ser en spent GD-journalist med fotograf som klamrer seg til sykkelen og gjør seg klar på toppen av bakken. Det er 830 høydemeter ned til bunnen. Det er ikke et uvanlig scenario i Hafjell, men denne gang har jeg byttet ut skiene med sykkel. Tanken på å sette fart på to hjul nedover fjellet skremmer meg ikke, men jeg er spent. Og full av adrenalin.
 
Vi triller mot blå løype. Markeringen er den samme som om vinteren, så blå er av det lettere slaget. - Vi begynner der, sier Pedersen. Godt valg, tenker jeg.
 
- Og ikke bry dere om det dukker opp noen steiner. Vi kan sykle over ganske digre steiner uten å merke dem, sier han og viser med begge hender hvor store de kan være.
 
Mestringsfølelse

Mitt første møte med bakken er ikke skremmende. - Dette var gøy, tenker jeg allerede etter noen meter. Vi fortsetter nedover de bratte bakkene, opp i de doserte svingene, over kulene og ut på de smale stiene. Man blir fort varm i trøya. Det tar ikke lange tiden før jeg føler luften under begge sykkelhjulene. Om det bare er i mitt hode, eller om jeg på det tidspunktet faktisk lettet fra bakken, vet jeg ikke, men det føltes godt.
 
Vi møter mange folk langs løypene og det er liv i bakken, akkurat som på vinterstid. For dette kan på mange måter sammenlignes med å kjøre alpint.
 
- Det er samme som på vinteren. Man tar heisen opp og har det grisemoro ned igjen. Frihet- og flytfølelsen fra ski kjenner man igjen på sykkelen, sier Pedersen.
 
Stor interesse

Anlegget regnes som Europas svar på Whistler, verdens største park for utforsykling. Det er mange løyper å velge i. 14 i tallet. Vi holdes oss i den blå. Etter første tur går det veldig mye fortere. Vi kjenner både terreng og utstyr bedre. Fire fingre på bremsen har blitt til to og det har blitt lettere å komme helt opp i doseringene.
 
Jeg fryktet fall og skader på forhånd. Men man er ikke mer skadeutsatt enn ved andre idretter. I fjor måtte sykkelpatruljen rykke ut 44 ganger blant 10.000 besøkende. Sykkelen er godt dempet. Det rister mer på bussen til Nordseter enn det gjør på disse syklene.
 
Interessen rundt utforsykling har økt. Så langt i sommer har besøkstallet i parken økt med tjue prosent fra i fjor. Sporten passer alle. Yngstemann i fjor var fem år. Den eldste var 72. Jeg har, som så mange andre, blitt bitt av sykkelbasillen den som omhandler asfalt og lettere terreng. Sykkelinteressen har nå fått et nytt tilskudd i utforsykling. Sporten er fylt med fart og spenning. Og mestringsskruven er bratt.
 
12. september kommer verdenseliten for å sykle finalen i UCI World Cup Mountain Bike. De holder nok høyere nivå enn GDs utsendte, men jeg hadde utvilsomt like gøy på sykkelen.
 
Plutselig har jeg oppholdt Pedersen en hel dag. Ingen unnskyldning trengs. - Ikke noe er som en dag med sykling i strålende vær, slår han fast.
 
Jeg er enig, der jeg står med et glis som nesten passerer ørene.